Keisersnitt



God dag folkens! (This is Morten from Haugesund Sickhouse speaking)

For noen dager det har vært! Det har ikke blitt noe særlig med blogg de siste dagene fra min side. Min kjære samboer lurte seg inn og skrev noe som gjorde at jeg både fikk klump i halsen og økt fuktighet i øyepartiet. Vet ikke om det var ammetåken som gjorde det, men rørt ble jeg definitivt. 

Jeg tenkte jeg skulle ta dere gjennom vår siste uke. En uke som har føltes både som 250 år og 2 timer på en gang. 

Fredag:
Dette ble dagen hvor alt skulle snus på hodet. Vi var på en ultralydundersøkelse på sykehuset for å få bekreftet at babyen lå riktig vei, eller vår frykt om at hun lå feil vei. Selvfølgelig lå hun feil vei. Som hun sikkert hadde gjort siden uke 30. Det ble samme dag raskt konkludert at keisersnitt var eneste løsning. 
Vi hadde snakket litt om dette på forhånd og sett for oss hvordan dette ville være, men klarte liksom ikke helt å se alvoret før vi fikk beskjed om at det ble på den måten. 

Lørdag/Søndag:
Absolutt ingenting å melde fra disse dagene. Venting, snakking og 7 tonn med trøstespising og tilsvarende med sympatitrøstespising. Vi gruet oss begge mer og mer. Renate gruet seg fordi hun hadde gledet seg til å føde normalt, og jeg fordi jeg HATER sprøyer, blod og den type ting. Jeg var nervøs for henne, jeg var nervøs for babyen og nervøs for at jeg skulle svime av og slå hodet i noe viktig. 

Mandag:
Fortsatt venting, men nå visste vi at vi skulle få melding om når det hele skulle skje. Vi fikk beskjed om at vi skulle opp neste dag, og dermed keisersnitt på onsdag. Vi hadde forsonet oss med at nå ble det sånn, men nervøsiteten ble værre og værre. ingen av oss klarte å sove skikkelig. 

Tirsdag: 
Vi skulle opp på sykehuset for å gjøre forskjellige tester, samt gå igjennom prosedyren for morgendagen. På tirsdag fikk jeg også levert hunden vår Ace fra oss. Han er på en 5 ukers ferie hos den fantastiske oppdretteren. Imponert over hvordan folk har stilt opp, og da også oppdretteren. Hun fikk beskjed om dette på fredag, og tirsdag var Ace på vei. 
Vi fikk vite at vi skulle opp veldig tidlig og Renate fikk da muligheten til å bli innlagt, noe hun ønsket å benytte seg av.

Onsdag:
Etter en natt med overhode ingen søvn, bar det opp til sykehuset. Kjempetidlig! Nervøsiteten tok helt overhånd og jeg klarte ikke engang å få ned en cola langs veien. Jeg ble mer og mer uvel og visste egentlig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Vi ventet på rommet i et kvarter, som føltes ut som 4 evigheter.. Så kom jordmor for å gjøre alt klart, og jeg ble mer og mer nervøs. Så nervøs at jeg faktisk ikke husker særlig mye av det. Jordmor har nok fått med seg dette og sier i en bisetning "hvis du mot formodning skulle bli uvel eller svimmel må du gi oss beskjed slik at vi kan hjelpe deg på et annet rom". Følte meg ikke truffet en plass.... 
Så ble Renate rullet avgårde inn i operasjonssalen og jeg skulle skifte til operasjonsklær. Hadde jeg vært med mine fulle fem hadde jeg kommet på å ta en selfie når jeg først hadde på meg uniform, men det kom jeg på først nå... Jeg innså jo hvor svimmel jeg var, og tenkte at jeg måtte få rådført meg litt før jeg gikk inn for å ikke bli midtpunkt og dramaqueen. Og det skal Jordmor ha, hun fikk meg faktisk helt rolig igjen. Hun snakket forsiktig og forklarte godt, og jeg mannet meg opp og gikk inn til Renate. Synet som møtte meg der var MANGE grønnkledde folk med munnbind og luer, og tilbake var nervøsiteten. Når de da kom med spinalbedøvelsen, måtte jeg ut igjen. Sprøtyer er ikke helt min greie og iallefall ikke de som er 3 meter lange! 
Når vi gikk inn igjen skulle operasjonen starte. Vi fikk opp et lite grønt teppe slik at vi skulle bli skånet for forestillingen, noe jeg er glad for. Etter mye risting, mange ekle lyder og mye ståhei kom plutselig en liten baby ut. Uten at jeg svimte av! 

Nå tråkker jeg sikkert på mange tær, og sier sikkert noe feil i mange sine ører, men dette var ikke det øyeblikket jeg hadde sett for meg. Babyen lå der plutselig, blodig og lilla etter at Jordmor hadde lagt henne på brystet til Renate. Og det sies jo at de første sekundene er magiske, men det var de bare ikke. 
Klart jeg ble glad, men det "øyeblikket" hadde jeg ikke. Mye er nok på grunn av at det var 10 andre i rommet, at en sykepleierstudent gikk i bakken og at det ble litt surrealistisk hele greia. 


Når vi skulle gå for å skifte igjen visste jeg ikke hva jeg tenkte. Renate skulle på overvåking, og jeg skulle være med Mie. Jeg visste ikke helt hvor lenge Renate skulle være alene. Så fikk vi veiet Mie, tatt på klær og alt som hører med. Hun er en liten jente på bare 3168 gram. Et lite knøtt. 


Etter dette fikk jeg servert Mie i fanget, et norsk flagg og et glass brus. Så satt jeg der da, kikket inn i øynene til dette vesenet som sekund for sekund ble mer og mer min datter. Jeg ble mer og mer forelsket og knyttet til denne babyen. Plutselig kom det en tåre i øyekroken, og det magiske øyeblikket kom. Jeg var så stolt og kry over den lille jenta vi hadde skapt. Hele verden stoppet opp. 
Til tross for at vi satt og kikket hverandre i øynene i 1,5 time føltes det ut som få minutter. 


Så var det på tide å besøke Renate nede på overvåkingen. Der lå hun som en groggy huleboer med rufsete hår og øyne i offside, men fy søren.. Hun har aldri vært finere! Det slo meg akkurat den prosessen hun hadde vært gjennom, og hva jeg hadde vært pissnervøs for. For en sterk og nydelig kjæreste jeg har! 
I det øyeblikket fikk hun ammet for første gang, og jeg tror (til tross for en litt groggy tilstand) at Renate fikk sitt "øyeblikk". De var så fine sammen! 
Etter dette har vi knyttet sterkere og sterkere bånd, og vi elsker den lille jenta vår over alt på jord <3


Vil også gi en stor TAKK til Haugesund Sykehus! Nå vet jeg ikke om noen av de som har vært med i prosessen vil lese dette, men jeg håper at alle kunne fått det med seg. Legen som fikk Renate på røngten og fikset plass på operasjonssalen (som hun også deltok på) så fort, jordmødrene her som står på dag og natt med råd og et smil om munnen, jordmoren som fikk roet meg ned og hjalp oss den første dagen, sykepleierstudenten som var vitne til sin første operasjon, hele operasjonsteamet, barneleger og alle andre. Norsk Helsevesen får alt for lite skryt, men gjengen på fødeavdelingen på Haugesund sykehus fortjener så mye ros som overhode mulig! Vi gikk fra å være redde til å sitte igjen med en god opplevelse, og det er godt gjort! Takk!! 
(Hvis noen kjenner noen som kjenner noen som kan ha vært med på dette, så del det gjerne)

Ønsker alle en riktig fin kveld og helg! 

Hilsen en nybakt stolt far :) 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Karrierepappa

Karrierepappa

28, Karmøy

hits